Da Toril og Dag Halvor Dale skulle bygge sitt nye hjem ble ingenting overlatt til tilfeldighetene. Resultatet er blitt et personlig hus fylt med detaljer. Og selv om det har gått mer enn sju år siden første spadetak, er de ennå ikke kommet ut av tenkeboksen.
Jeg har kranglet med dårlige veier i nesten to timer fra Kongsberg for å komme til Tinn Austbygd og Bikhol, det lille gårdsbruket som ligger idyllisk ved elva Lure. I døra møter jeg Toril Og Dag Halvor med barna Linnea, Vilje og Vår. De flyttet hit for seks år siden. Den gangen inn i et hus som ikke engang var halvferdig. Nå tar de meg imot i det som kanskje er et av områdets mest spesielle hjem.
Tilbake til bygda
At det ble nettopp den lille bygda i Tinn, med sine knappe femhundre innbyggere, var som så lite annet heller ikke tilfeldig. Dag Halvor slet sine barnesko i samme trakter og mange somre ble tilbrakt på Bikhol. Men at gården skulle bli hans fremtidige hjem var bare en fjern drøm selv om han hadde odel; bygdelivet var ikke det som fristet mest som ungdom.Men etter flere år i Oslo, og da en var blitt tre, så de annerledes på det. Drømmen var ikke lenger det urbane liv, men muligheter til å skape egne prosjekter, ro og mer plass, både mentalt og fysisk. Da var det klart at byen ikke var det rette, men hva som var det visste de ikke.
Begynnelsen ble å flytte til gamlestua på Bikhol som ikke hadde hatt fastboende siden 1963. I ett år letet de etter bedre alternativer enn Tinn. Men tiden viste at Tinn var det beste alternativet. Toril fikk seg jobb og hele familien et miljø å trives i. Sommeren ’97 ble det som hadde vært utenkelig virkelighet. Bikhol skulle bli deres nye hjem.
Et hjem for familien Dale
Nå visste de hvor huset skulle stå og hadde mange ideer om hvordan det skulle se ut; et hjem spesialtilpasset familien Dale basert på naturlige prinsipper. Men hvordan de skulle få tankene ned på papiret og realisert ideene var verre. Løsningen viste seg å være arkitekten Peter Manning fra Eco Ark, en ekspert på økohus.
- Han skapte huset vi aldri ville klart å tegne selv, ga ideene våre en form. Var jeg og Dag Halvor uenige, bygget han broer og kom med en løsning som passet for oss begge, sier Toril
For å gi Toril og Dag Halvor det huset de ønsket, gikk Peter grundig til verks og stiftet bekjentskap gjennom intervjuer med deres behov, ideer, og drømmer. Ved å lære om hvem de var nå, og hvem de kom til å bli, tegnet han et hus som de både ville kunne trives i nå og resten av livet. Uten at han fikk en eneste skisse i hendene.
Men ikke bare gårdens personligheter ble tattt hensyn til, også dens personlighet. Historien til Bikhol, menneskene som tidligere hadde bebodd og påvirket gården og miljøet rundt ble grundig studert. De gamle fikk fortelle sine fortellinger, historiebøkene sitt. Denne forståelsen hjalp på veien mot å lage et hus som kommuniserte med og passet inn i miljøet. Gammel byggeskikk flettet inn i moderne materialer ga en bygning som både var moderne og gammel på samme tid, og som ikke kræsjet med omgivelsene.
Detaljert og gjennomtenkt
Nå som arkitekten hadde gitt rammene for utformingen kunne Dag Halvor begynne byggearbeidet. Med litt hjelp fra venner har han reist hele huset for egen hånddkraft. At han er snekker kom godt med, men prosessen både visste og ville de at skulle ta lang tid. Valget om å bruke materialer fra egen skog forlenget ventetiden ytterligere, men var mer miljøvennlig og derfor eneste naturlige valg. Tiden tok paret til hjelp og brukte til å klekke ut detaljene de ønsket å bo med. På den måten har ideene fått mulighet til å vokse frem, og huset tid til å bli formet nøyaktig slik de vil ha det.
Disse detaljene møter en allerede før man har kommet inn. Fargevalget på inngangspartiet er nemlig inspirert av gårdens gamle bygninger. I døra er det snekret inn et fat som Toril fant før Bikhol en gang var i tankene; - Jeg så det og tenkte at det fatet vil jeg ha i døra mi, hvis jeg en gangs får meg et hus. Så egentlig kan man si at vi kjøpte et fat og bygde et hus rundt forteller hun lattermildt.
Fra inngangen klatrer man noen trappetrinn og kommer til det som er både stue og kjøkken. Allrommene ble lagt opp for å komme over bakkenivå og litt høyere opp i dalen som Bikhol ligger nederst i. Det gjorde at soverommene måtte ned i kjelleren, noe som viste seg å være fordelaktig under årets varme måneder fordi temperaturen holder seg stabilt kjølig uansett vær. Dessuten blokkerer bakken rundt uønsket støy, samtidig som det er nok vindusflate til å lyse opp og skape en romslig følelse i stedet for kjellerfølelse.
I underetasjen ligger også bad og garderobe lett tilgjengelig mellom soverommene. Med alt samlet på ett sted blir hverdagslivet enklere. I tredje etasje er det gjort rom for når mer plass når familien behøver det, eller kanskje en hybel i fremtiden. Grunnprinsippet bak huset er at alt bygger opp under hverandre og henger sammen. Ingenting har fått tildelt sin plass tilfeldig, ikke engang møblene. Toril ville ha minst mulig fleksible løsninger, for å slippe mye ommøblering. - Når alt har sin faste plass tenker man ikke på å flytte på det hele tiden. Det gir ro, mener hun.
Bak fasaden
Oppussing er noe annet de heller ikke vil tenke for mye på. Derfor er materialene som bærer og former boligen valgt ut med tanke på at de skal vare. Betong, ask, heltre, tegl og skifer er alle materialer som tåler slitasje, og som gjerne blir finere med slitasje. På sikt blir det mange timer spart oppussningsarbeid. Samme fordelen gir det at ytterveggene ikke er malt på tradisjonelt vis, men behandlet med jernvitrol.
- En prosess som kun gjøres èn gang, forteller Dag Halvor fornøyd. - Så kan varme sommerdager brukes på annet enn penselstrøk.
På badet finner man den langsiktige planleggingen blant annet i den økologiske malingen som de selv har laget. Som et naturlig produkt vil den reagere naturlig på fuktskader, i stedet for å gjemme dem, slik at problemet kan løses før det blir for omfattende. I det lyse rommet har Dag Halvor laget alt interiør selv med osp fra skogen rundt. En annen detalj som skiller seg ut på badet og i resten av huset, er rørene som ligger på utsiden av veggene i stedet for inne i. Det ble gjort for akkurat som med malingen å kunne oppdage og reparere feil enklere.
Et system som varmer
Fra utsiden av veggene går alle rør inn i husets kjerne som ligger midt i og strekker seg fra underetasjen opp til allrommene. I tillegg til rør bærer den varme opp fra det vannborne systemet som finnes under kjellerens skifergulv. At kjernen består av varmebevarende materialer gjør den ideell til oppgaven og at den kan lagre varme fra andre kilder, som solen. Soverommene som også omringer den henter kun varme herifra; - Det fungerer godt og blir ikke for kaldt, forteller Toril, - og så valgte vi å bygge på en liten grunnflate og heller gå i høyden for å dra nytte av at varme stiger.
Stigningen hjelper blandt annet trappen med, som går fra bunnen til toppen av huset. For å bidra med ytterligere plussgrader finnes det også solfangere i taket og en finsk masseovn på over fem tonn . Den spesialmurede kakkelovnen krever ett døgn for å bli varm, men etter det behøver man bare å fyre èn gang om dagen. For å holde på temperaturen er det blitt isolert godt med naturlig celluloseisolasjon, men uten den tradisjonelle dampsperren; - fuktigheten balanseres gjennom alle materialene som puster.
- Det bygger på samme prinsippet som et gammelt laftet hus, dermed slipper vi å bruke syntetiske produkter, sier Dag Halvor.
Svalende
Som et siste ledd av mange som vokter husets temperatur, kommer ”Svalen”. Det store rommet som dekker inngangen både oppe og nede får ikke annet enn spillvarme fra huset, eller fra naturlige kilder om været tillater det. Men det er nok til å lune kjølig luft før innerdøra åpnes. Som grovrom har den sluk og gulv av skifer for å ta imot alt som ikke skal inn. Jordkjelleren er blitt lagt hit sammen med støvsugeren og fryseboksen. - Vi la alle elektriske apparater som ikke behøver å stå innomhus ut hit for å slippe støyen fra de, sier Toril.
”Svalen” rommer også trappen så den ikke skal okkupere oppvarmet areal, og gir en mulighet til å velge etasje allerede før man entrer boligen. Det gjør alt lett tilgjengelig. Lyset har heller ikke noe problem med å trenge gjennom, veggene består kun av glassflater. Noe som lett kunne blitt en dyr investering, men som ble nesten gratis da de hentet brukte vinduer fra en gammel skole.
Gjenbruk finnes også andre steder i huset - vasken ble funnnet på et verksted, dørhåndtakene på badet hadde ligget nye og ubrukte i femti år, krydderhylla ble tatt med fra et tidligere hjem og passet på millimeteren under avtrekksvifta som ble funnet på en nedlagt fabrikk. – Det er slike ting som gir huset sjel, og derfor er så viktige mener Toril.
Når jeg takker for meg og går forbi bålplassen, de gamle husene og ned mot elva med de grønne dalsidene rundt, forstår jeg hvorfor.
Innholdet på siden er kopibeskyttet. Alle rettigheter: Daniel Paida Larsen
Ved ønske om kjøp og publisering vennligst ta kontakt.
For samtlige tilgjengelige bilder klikk her
